Legenden om St. Hallvard

http://twitter.com/buskerudfoldfylke https://www.facebook.com/buskerudfylkeskommune http://plus.google.com

St. Hallvards helgendåd er beskrevet ved flere skriftlige kilder, men med variasjoner i historienes detaljer. Det skal engang ha eksistert en saga om Hallvard, men denne er dessverre gått tapt.

Den første bevarte kilden som omtaler Hallvard er Adam av Bremen omkring 1070. En kortfattet legende finnes i en håndskrift fra Salvatorkirken i Utrecht i Acta Sanctorum for 14. mai 1680. Fra Norden finnes legenden i Breviarium Nidarosiense, og i en prekentekst fra en 1300-talls Homilebok. Fra de nordiske kildene kan følgende historie skrives:

Hallvard var eldste sønn av Vebjørn på Huseby og Thorny, som var kusine til St. Olav. Han skal være født ca. 1020 på farsgården Huseby i Lier. Hallvard fikk en kristen oppvekst, og kristne dyder som kyskhet, ærlighet og rettferdighet (jusitia cultor) ble betegnet som fremtredende trekk ved gutten. På en av handelsreisene med faren, skal en mann ved navn Botvid, på Gotland, ha sagt om Hallvard: "Jeg ser nok du er eslet til stordåd en gang i tiden. (Botvid kan være den senere kjente "Sødermanslands apostel", St. Botvid som led martyrdøden).

Straks etter denne reisen skulle Hallvard for første gang selv lede en ferd, denne gang til England. Reisen skulle foretas sammen med storbønder fra den andre siden av fjorden. En maidag i 1043, etter morgenmessen i St. Olavs kapell, gikk Hallvard ned til robåten. Sira Jens, presten ved gårdskappellet, ønsket ham god tur over fjorden, lykke til med Englandsferden og minnet Hallvard om hans forpliktelser gjennom slektskapet med St. Olav.

I det Hallvard skulle sette fra land, kom en gravid kvinne løpende. Hun fryktet for sitt eget og barnets liv, og bønnfalt Hallvard om å få følge med ham over fjorden.
Vel ut på fjorden ba stadig kvinnen Hallvard om å ro fortere. Hallvard fikk da øye på to menn inne på stranden, som tok en båt og satte etter dem. Hallvard spurte kvinnen om hun kjente disse. Det gjorde hun. Det var den brutale Aslak fra Reistad og den frigitte trellen Gorm. "De gir meg tyvs sak" sa kvinnen, "men jeg er uskyldig." Hallvard fikk bekreftet at kvinnen ville bevise sin uskyld ved å bære glødende jern. Etter en stund halte mennenes båt innpå, og de ropte over: "Hvorfor vil du, Hallvard, som er en ættestor gutt, ta hånd om et så elendig kvinnfolk? La oss få henne så vi kan drepe henne, som hun er verd". Hallvard startet en diskusjon med mennene om deres beskyldninger mot kvinnen. Hun skulle ha brutt opp døren til huset hos den ene mannens bror, og stjålet fra huset. Hallvard mente dette krevde en sterk manns krefter, og at det ikke kunne være en kvinnes verk. Han ville at kvinnen skulle få bevise sin uskyld. Hvis de fortsatt etter dette ville dømme henne til døden, ville han selv betale hennes bøter. Hun gikk med barn, og barnet hadde de ikke lov til å drepe. Den ene av de illsinte mennene la da en pil på buen. Pilen traff Hallvard i strupen. Deretter slo de i hjel kvinnen, og grov henne ned i fjæren. En tung stein festet de til Hallvards legeme, og senket ham ned på dypet i fjorden. Senere fløt Hallvards legeme opp, fortsatt med steinen knyttet til. De som fant ham, førte ham til St. Olavs kapell og begravde ham der. Straks skjedde det jærtegn ved funnstedet på stranden og ved graven. Over graven strålte det et himmelsk lys og en velduft bredte seg derfra, og på stranden sprang det frem en kilde. Vidjekvistene som hadde vært bundet sammen til soknereip skjøt nye friske skudd flere ganger. Vanføre som søkte til Huseby, graven og kilden ble helbredet. Vann fra kilden ble senere eksportert, og noe ble solgt i krukker fra Bragernes torg i Drammen. Så sent som til 1850-tallet valfartet folk til brønnen pga dens helsebringende virkning.

Ryktet om Hallvards hellighet spredte seg. Hans jordiske levninger ble lagt i et skrin og flyttet til Kong Sigurd Jorsalsfars nybygde domkirke i Oslo. Kirken fikk navnet Hallvardskirken. Hans antatte dødsdag 15. mai 1043 ble fast helligdag og messedag i Oslo bispedømme. Oslo ble fast bispesete fra 1344 og St. Hallvard fikk plass i byvåpenet. Han symboliseres ved en kvernstein og tre piler. Noe av hans levninger skal ha funnet veien til Roskilde, som gave til minoritetene fra enkedronning Christiania i 1519. St. Hallvards skrin er gått tapt etter reformasjonen.

Ved siden av Hallvardskirken i Oslo, ble det viet en kirke til ham i Sylling, en valfartskirke i Viker, en på Løvøya i Borre og en i Opstad i Odalen. Utenfor Oslo bispedømme fikk St. Hallvard oppkalt en kirke etter seg i Bergen. I Nidarosdomen fikk han et alter. Fra Island er det bevart kristne kvad om Hallvard. Billedfremstillinger av Hallvard finnes på alterskap i kirkene i Onsøy, Ringsaker og Balke. Takdekorasjoner i Vang stavkirke fra Valdres viser Hallvard legenden. Best kjent av St. Hallvard statuene er trefigurene fra Botne kirke. Her fremstilles St. Hallvard som en unggutt med en kvernstein i hånden.

Hentet fra folder utgitt av Kulturkontoret i Lier